.

 

 

Vinterens politiske farer

21.10.2019

Midtøsten seiler nå forbi handelskrig og Brexit som den største politiske risikoen for verdensøkonomien. Her er oppskriften på hvordan Trumps risikable utenrikspolitikk kan lede til et oljeprissjokk.

De fleste politiske piler peker nå i riktig retning. Trump har sterke incentiver for å dempe handelskrigen frem mot valget. Blir det resesjon, blir han «fired» i 2020.

I Storbritannia truer Boris Johnson med en «hard brexit». Dette er imidlertid et spill for galleriet. Johnson vet at parlamentet aldri vil godta det. Flertallet av velgerne ønsker heller ikke et slikt utfall.

På ett område viser imidlertid den politiske risikoen ingen tegn til å avta, nemlig i Midtøsten. Nyhetsbildet domineres for tiden av Syria. Trumps beslutning om å hente hjem alle soldater sender et ubehagelig signal til venner og allierte om at USA ikke er til å stole på.

De amerikanske militære engasjementene i Midtøsten er imidlertid upopulære på hjemmebane. Det er derfor gode muligheter for at Trump blir belønnet for sin Syria-exit i meningsmålingene, og til syvende og sist er det alt som teller. All politikk er lokal.

Ingen diplomatisk vår

Syria er dog lite relevant for finansmarkedene. Det samme kan ikke sies om Iran-konflikten. Da «krigshisser» John Bolten fikk sparken, var håpet at dette ville bane vei for et diplomatisk gjennombrudd i Gulfen. Dette har imidlertid uteblitt. Tvert imot har konflikten eskalert ytterligere.

Nye Iran-sanksjoner har blitt innført etter angrepet mot Saudi-Arabia. En enda dårligere nyhet for Teheran er at Kina nå melder at de vil trekke seg ut av det gigantiske South Pars-naturgassprosjektet.

Kinas uttreden er en gest overfor USA og vil bidra til å bedre forholdet mellom supermaktene. For Iran betyr imidlertid meldingen at en allerede desperat økonomisk situasjon har blitt enda vanskeligere.

Iranerne vil ikke sitte rolig og se på at økonomien deres sakte men sikkert kveles av USAs «økonomiske krigføring». Hva er deres neste trekk?

I fravær av et diplomatisk spor er nok svaret mer av det samme, det vil si stadig mer vågale angrep mot oljeinfrastrukturen i regionen med sikte på å utløse et oljeprissjokk. Dette er den letteste måten Iran kan ta hevn på uten å utløse en storkrig.

Hva med det diplomatiske sporet? Trump har invitert den iranske presidenten, Hassan Rouhani, til toppmøte flere ganger. Svaret fra Teheran er imidlertid at sanksjonene må lettes først, noe USA har avvist.

Høy terskel

En grunn til at iranerne nøler, er at Rouhani er under press fra den konservative opposisjonen. Rouhani var arkitekten bak atomavtalen som Trump senere annullerte. Dette har gjort han til skyteskive for opposisjonen som hele tiden har hevdet at det er bortkastet tid å forhandle med «the Great Satan».

En annen hindring er det det er krefter i Iran som tjener på «status quo». Den økonomiske blokaden har skapt et blomstrende og lukrativt marked for smugling av olje og andre produkter, og Revolusjonsgarden spiller en nøkkelrolle i dette.

Terskelen for forhandlinger mellom Iran og USA er følgelig høy, og dette taler for at det går mot en hard vinter for fredsduene. Som om ikke dette var nok, reiser det nylige drapet på general Abdulaziz al-Faghem, kronprins MBS sin personlige livvakt, spørsmål rundt den indre stabiliteten i Saudi-Arabia.

Følgelig topper faren for et oljeprissjokk listen over politiske risikofaktorer fremover.

Fracking-usikkerhet

Midtøsten er ikke den eneste politiske oljetriggeren. Det amerikanske presidentvalget er også høyst relevant.

Elizabeth Warren, som nå seiler opp som det demokratiske partiets frontfigur, har sagt at hun vil «ban fracking everywhere» på sin første dag som president.

Selv om et slikt forbud vil bli utfordret i rettsvesenet og kanskje bare omfatte føderalt eiet land, vil det kunne få store langsiktige konsekvenser for oljemarkedet. Usikkerheten som er skapt, vil i seg selv bidra til å strupe kapitaltilgangen til næringen.

Dovre-porteføljen

  • Magseis
  • Okeanis
  • Norsk Hydro
  • Infront
  • Vistin Pharma
  • Crayon

Inn: -

Ut: -